Shibas leave footprints in our hearts
Hva er en shiba?
Shiba er den minste av de opprinnelige japanske spisshundene, men også en av de mest populære. Man regner med at det finnes omkring 9 000 000 shibaer i hjemlandet alene. Det har trolig sammenheng med den hendige størrelsen og den robuste typen. Den ble erklært å være et nasjonalmonument i Japan i 1936.
Hvor gammel shiba er, vet ingen med sikkerhet, men den er svært gammel. Det har moderne forskning med DNA nylig slått fast. Den tilhører gruppen av de eldste hundene vi kjenner til og regnes som den eldste av de japanske hunderasene. Navnet shiba refererer til noe som er lite på japansk, altså en liten hund.
Man har regnet med at Shiba opprinnelig stammer fra hovedøya Honshu, men typen må ha innvandret fra det sørøste Asia, kanskje Korea. Dette er imidlertid den eneste av de japanske spisshundene som ikke opprinnelig var endemisk for et bestemt område. Den var derimot typisk for fjellstrøkene som vender mot Japanhavet. Det kan indikere at den også er den eldste av de japanske hunderasene.
Noen mener at den ble ført dit av monolsk folk som skal ha innvandret til disse øyene er par hunder år før Kristus, andre at den kom enda tidligere. Skjeletter som er funnet etter flere tusen år gamle hunder i de østre delen av Asia, viser at typen ikke har forandre seg i særlig grad. Shiba er også nært beslektet med chow-chow, kanskje som progenitor.
Shiba har trolig opphav fra fjellstrøkene på øye, siden små hunder gjerne forbindes med høyereliggende strøk. Den var opprinnelig en jakthund for småvilt og fugl. Navnet Shiba betyr liten og mange mener at størrelsen har gitt opphav til denne betegnelsen. Shiba kan imidlertid også bety kratt og noen har antydet at den karakteristiske rødfargen på denne hunden kan ha sammenheng med fargen på bladene på krattskogen om høsten.
Opprinnelig fantes det tre varianter av shiba i Japan; såkalt shinshu shiva (som stammet fra områdene rundt Nagano), mino shiba (som stammet fra områdene rundt Gifu) og sanin shiba (som stammet fra de nordøstre områdene på Honshu). Alle tre typeen har i større eller mindre grad gitt sine bidrag til dagens shiba, men forholdet dem imellom er ukjent. På 1920-tallet var rasen nesten utryddet, idet bare de tre nevnte linjene hadde overlevd. Utbruddet av andre verdenskrig og et utbrudd av valpesyke i 1959 gjorde sitt til at det møysommelige arbeidet med å redde rasen ble vanskelig. Etter utbruddet fantes det kun shinshu shiba i tilstrekkelig antall for avlsarbeidet selv om også de to andre linjene ble benyttet i en viss utstrekning (så langt det var mulig av hensyn til innavl).
I Japan ble de nasjonale spisshundene gjerne sett på som varianter av sammen hund. I 1928 ble foreningen til bevarelse av de japanske hundene stiftet. Under andre verdenskrig sank bestanden betraktelig, og etter krigen ble det nedlagt et stort arbeid fra klubben for å bygge opp igjen de forskjellige variantene. På grunn av urolige tider var det bruk for en liten vakthund, og shibaens popularitet steg fort.
I dag er den populær selskaps- og vakthund, og den brukes fortsatt til jakt. I Japan kan opp mot 1000 hunder delta på de store utstillingene. Det var først etter krigen at rasen i nevneverdig grad ble eksportert og da først og fremst til USA. I 1972 kom de første hundene til Europa, nærmere bestemt Sverige. Siden har rasen spredt seg over store deler av verden og populariteten øker stadig. Til Norge kom de første hundene i 1987.
Utsende, anatomi og fysikk
Shiba er en liten til middels stor spisshund med godt utviklet bestruktur og muskulatur. Kroppen er en tanke lengre enn høyden (10:11). Ryggen er kort og sterk og lendet bredt og muskuløst. Brystkassen er dyp og har svakt buede ribben. Buklinjen er godt opptrukket. Halen er høyt ansatt og bæres enten ringlet eller i en sigdformet bue over ryggen. Den er hurtig og beveger seg lett og uanstrengt i alle typer terreng. Hannene måler 38,5 til 41,5 com i skulderhøyde, tispene ca. 3 cm mindre. Vekten er normalt 6 til 12kg. I Japan varierer høyden noe mer (34 - 42 cm). Der er det dessuten vanlig med større variasjon i fargene enn hva FCIs rasestandard tilsier.
Bruksområde
Shiba regnes som en god brukshund og familiehund. Den er kjent for å ha fremragende luktesans og ypperlige egenskaper som jakthund. Siden dette er en hnd som naturlig hakter med alle tre sansene (syn, hørsel og lukt), passer den imidlertid best som bandhund i land der hetsjakt ikke er tillatt (bl.a. i Skandinavia). Hundens fysikk gjør den også ypperlig egnet innen en rekke former for hundesport.
Lynne og væremåte
Shiba er en primitiv hund med et tydelig kroppsspråk. Slike hunder er ofte territoriale og kan være svært dominante overfor andre hunder, men som regel trives den likevel godt sammen med dem, så lenge shibaen får være "alfaule". Den passer best for folk med litt erfaring med primitive hunder, men for disse blir den gjerne en perfekt familiehund. Shiba har glimrende vakthundegenskaper og vil normalt varlse når det kommer fremmede, men den er nromalt aldri aggressiv mot mennesker.
Shiba trenger en tydelig leder, tålmodighet og belønning, og den må på ingen måte kues. Da vil den miste sin fantastiske personlighet. Den trenger imidlertid tidlig og mye sosialisering for å bli harmonisk sammen med andre hunder og fremmede mennesker. Inne er den gjerne rolig og avslpapet, og den regnes som svært renslig. Med sin tett pels (som er forbausende lettstelt) er den en hund som passer ypperlig for et nordisk klima, som ikke er ulikt det man finner i fjellene i Japna. Shibaen er selvstendig, aktiv og morsom, den finner alltid på noe rart.
Annet
Shiba har anlegg for å mangle tenner, men arveanlegget er ikke skikkelig kartlagt. Rasen skal ifølge rasestandarden ha fullt tannsett, men det er tegn som tyder på at utsitllingsdommere (både i Vesten og i hjemlandet Japan) ikke vektlegger manglende tenner i særlig grad. Så langt bekjent finnes det heller ingen statistikk som kan fortelle hvor alrvorlig denne defekten har blitt eller er i ferd med å bli.
Kilde: Wikipedia.org